Bildet er laget av AI
Emil lener seg over tastaturet og klikker seg inn på Google Maps. Skogli mentalsykehus ligger der, halvveis skjult bak furutrær, helt nede ved vannet. En gang var det nok et idyllisk sted, for de som bare så det utenfra. Det er moren som har tipset om stedet, og nevnt at oldefaren hans var pasient der. Ingen vet hvorfor. Han døde før moren ble født.
Bygget ser tomt ut. Forlatt. Emil lar blikket gli mot verandaen. Der... står det noen. Han blunker, lener seg nærmere skjermen. En skikkelse, vag og grå, speider utover vannet. En grøsning løper nedover ryggen. Et øyeblikk tenker han på oldefaren, men skyver tanken unna.
Emil leder en gruppe på fem som kaller seg Spøk til side. Det hele startet med at de likte å skremme hverandre på kveldsturer. Emma elsker gode spøkelseshistorier, og en kveld bestemte de seg for å opprette en gruppe på sosiale medier. Nå jakter de på spøkelser med REM-pod, spiritboks og mobilkameraer. Alt streames direkte på TikTok for flere tusen følgere.
Emil googler navnet på sykehuset. En gammel avisartikkel dukker opp, med overskriften i fete typer og et svart-hvitt bilde av bygget:
«Kanskje har du kjørt forbi dette mørke bygget som ruver bak furutrærne, uten å ane hva som skjuler seg bak vinduene?
På midten av forrige århundret var Skogli mentalsykehuset velholdt, med blomstrende hage og hvitmalte vinduer med sprosser. Inne var korridorene malt blekt gule. Sjokkbehandling og lobotomi var noen av terapiene. Stedet var ansett som et av landets ledende behandlingssteder for tung psykiatri, i hvert fall på papiret. Nå er møbler og utstyr fjernet. Strømmen er kuttet, og vannet har vært stengt i årevis.»
Litt spøkefullt har avisen avsluttet med å spørre: «Kanskje finnes det fortsatt pasienter som aldri forlot stedet?»
Emil ler kort, men en kulde kribler under huden. Dette må gruppa undersøke.
«Har funnet det perfekte stedet for neste jakt», skriver han i gruppechatten. «Et gammelt mentalsykehus i Vestfold. Mamma nevnte at oldefaren min var pasient der. Ryktene sier de brukte ukonvensjonelle metoder, og at flere døde der.»
«Så spennende», svarer Line, og legger til et spøkelsesikon.
«Når drar vi?» spør Magnus. Han er gruppas skeptiker, men alltid klar for spennende opplevelser.
«Har snakket med styreren. Vi får leie stedet for en tusenlapp, allerede nå til helga», skriver Emil.
«Topp. Jeg pakker drikke og batterier, og du tar med utstyret», svarer Magnus.
«Jeg er klar», skriver André.
«Gleder meg. Ses på fredag», skriver Emma før de avslutter chatten.
Emil svinger av hovedveien. Bak de tette furutrærne åpenbarer bygningen seg. Et øyeblikk blir det helt stille i bilen. «Der er det.» Han peker gjennom frontruta.
Det store bygget glinser svakt i gyllent sollys, og er omringet av et gjerde. Porten holdes på plass med en rusten kjetting, men det er tydelig at mange har tatt seg inn før. Flere vinduer er spikret igjen med sponplater, og små glasskår glitrer i grusen. Et enslig måkeskrik skjærer skarpt gjennom luften, som et skrik fra bygget selv.
Emil parkerer bilen, men nøler før han går ut.
«Det ser faktisk jævlig creepy ut», sier Magnus.
Emma hopper først ut. Hun hever mobilen og filmer mot bygget. «Vi er fremme ved Skogli mentalsykehus», sier hun med et bredt smil mot linsa. «Bygget har stått tomt siden 80-tallet. Ryktene sier det spøker her. Nå skal vi finne ut om det stemmer.»
Mens hun snakker, glir Magnus inn bak henne med en hvit hette trukket over hodet og hendene løftet som klør. Han slipper ut et lavt ul.
Emma hviner. «Ikke gjør sånn, din idiot!» Hun dytter ham med albuen, så kameraet rister.
«Hei. Så dere det?» André peker mot et av sidevinduene. «Det så ut som om det sto noen der.»
«Det var nok bare sola», sier Magnus og ler lett.
Jonathan, styreren for selskapet som eier bygget, kommer gående. Han gir dem praktisk info, og viser dem administrasjonsbygget hvor de skal sove. Han legger en gammel nøkkel på bordet.
«Har du opplevd noe rart her, eller?» spør Line.
Jonathan smiler skjevt. «Nei…» Han stryker hånda gjennom håret. «Ikke noe mer enn vanlig, i hvert fall. Dere får kose dere.» Den lave og klukkende latteren dør ut før smilet når øynene.
Etter at de har gjort klar soveplassene og spist, sjekker de telefoner og utstyr. Alt er fulladet. André pakker flere sett batterier, og powerbanker i en liten ryggsekk.
Klokka åtte starter livesendingen. Emma filmer. Døra knirker tungt da de åpner den, og en kald trekk slår mot dem, rå og fuktig, mettet av gammelt treverk og råte. Emma rynker på nesa. André trekker pusten gjennom munnen.
Mørket er kompakt. Hodelyktene lager små sirkler av lys, mens skygger danser langs veggene. André, Emil og Line har ekstra lykter i lomma.
«Hei alle sammen, og velkommen til Spøk til side, Norges mest uformelle spøkelsesjakt!» Emil smiler til kameraet, og senker stemmen. «I kveld sender vi live fra Skogli mentalsykehus i Vestfold. Et sted der pasienter ble utsatt for eksperimentell psykiatri, og kanskje noen av dem fortsatt er her?»
André blir stående et øyeblikk. Noe ved stillheten får hårene i nakken til å reise seg.
«Dette er ikke bare hvilket som helst sted», fortsetter Emil. «Oldefaren min var pasient her en gang. Vi vet ikke helt hva som skjedde med ham. Han døde da mamma var liten.» Emil snakker med dramatisk stemme.
Kamera snur mot Magnus. «Perfekt sted for å kontakte åndeverden», sier han, og peker på utstyret. «Vi har med alt: spiritboks og REM-pod. Følg oss gjennom hele kvelden, kommenter hvis dere ser eller hører noe vi ikke får med oss, og gi oss mange likes. Klarer vi tusen innen en time?»
Lysene flakker over gulvet i den lange korridoren. Emil stopper et øyeblikk. Var det noe som beveget seg lenger fremme?
«Vi kommer til å ta for oss én etasje av gangen», sier Emil. «Vi skal også innom loftet. Og kjelleren. Velkommen med, hvis du tør.»
Kameraet sveiper over gulvet og viser gammelt papir, knuste fliser og glass. Veggene er avflasset, og flere steder har noen sprayet ord som hjelp, ut og andre stygge ord, sammen med tegninger av grove ansikter og kruseduller. Flere rom mangler dører, og på de gamle badeværelsene er flere servanter knust.
Line har tatt fram lommelykta og holder den under haka mens hun lager en grimase mot kameraet. «Her er det skikkelig ekkelt», sier hun og grøsser.
Hun hopper til og hyler da Magnus prikker henne i siden. Hun snur seg og slår ham på armen. «Ikke lov å skremme.»
De ler. Stemningen er fortsatt lett. Ingen av dem tror helt på spøkelser, ennå.
Halvveis i den lange korridoren stanser de. Emma lar kameraet fange barnslige veggmalerier som pryder den ene veggen. På gulvet ligger et gammelt dukkehode og en liten ball.
«Æsj. Her har det nok vært en barneavdeling», sier Line.
Emil setter REM-poden på gulvet. Boksen står stødig på den fuktige betongen. Alt er stille lenge, så plutselig blinker et blått lys.
«Eh, ok…», sier André. «Det er noen her.» Han går automatisk et par skritt bakover.
«Kan dere gå nærmere boksen og ta på antenna?» sier Magnus, halvt lattermildt. «Det er ikke farlig, og da ser vi at dere er her.» Han småler litt av at han snakker til noen han ikke ser. Han skvetter da boksen begynner å blinke rødt og lage en ulende lyd. Han ber dem gå vekk, og boksen blir plutselig mørk og stille. «Ok. Det funka,» mumler han.
Det skjer ikke mer, så de går videre til den andre enden av korridoren. Line ser inn i kameraet. «Her er det tungt å puste, og jeg har vondt i hodet.»
Plutselig hyler Emma, og kameraet rister. «Det kjentes som om noen tok meg på skulderen.» Hun rister svakt på hodet og ler.
«Kanskje det var Magnus.» Emil ler ertende. «Hvor er han forresten?»
Emil rykker til idet en skygge kommer byksende ut av døren foran ham.
«Bøøø!» roper Magnus. «Sjekk det rommet her.»
På veggen er det risset inn hakk, som om noen har talt dager.
Emma grøsser. «Det der er bare sykt, som om noen har vært fanget her.»
I hjørnet står to morkne pinnestoler, og på gulvet ligger en muggen pappeske som en gang har inneholdt et spirit board.
«Så her har andre også vært på jakt», sier Emma, og lar kameraet zoome inn på esken. «Vi gjør et nytt forsøk.» Hun snakker med energisk glød.
Emil klargjør REM-poden og stiller nye spørsmål. Det tar litt tid, men så blinker boksen. Ut fra spørsmålene de stiller får de inntrykk av at de kommuniserer med en mann. Så blir det lenge stille. André tar fram spiritboksen. Den begynner straks å lage støy mens den sveiper gjennom radiofrekvenser.
«Hvorfor lager den egentlig så mye lyd?» spør Magnus og ser inn i kameraet.
Emma filmer seg selv, og svarer: « I paranormal etterforskning er teorien at dette kan gi ånder energien de trenger for å snakke.»
Hun filmer hele rommet for å vise at det ikke er noen i de mørke krokene. «Nå skal vi prøve noe kult», sier hun, og filmer at Line tar på et headsett.
Emma forklarer inn i kameraet: «Line hører nå kun det som kommer gjennom spiritboksen, og ikke det vi sier. Hvis hun hører noe, skal hun si det høyt.»
Kameraet zoomer inn på André. «Men folkens, gi oss likes da. Vi har nå passert to tusen. Når vi er på tre tusen, går vi opp på loftet.» Han smiler mens han snakker.
«Hodelykta di lyser svakere, André», kommenterer Magnus. «Dårlige batterier, kanskje?»
Emil spør ulike spørsmål, og de andre står tett inntil ham. Line sitter taus.
Plutselig rykker hun til, og sier: «David.»
«Heter du David?» spør Emil og løfter øyenbrynene.
«Ja», sier Line. «Stikk.» Stemmen røper at hun føler ubehag.
«Vil du at vi skal gå?» spør Emil.
Line svarer ikke.
«Var du pasient her?» fortsetter han.
«Loftet», sier Line.
«Skal vi gå på loftet?» spør Emil. Han får ingen respons.
«Hvor mange likes har vi nå, Emma?»
«Vi er på to tusen fem hundre», sier hun. «Det er veldig bra. Fortsett å trykke, så går vi straks på loftet.»
«David, kan du stryke Line over håret?» spør Magnus.
«Haha», sier Line. «Pen.» Plutselig snur hun seg hurtig og springer bort til de andre. «Det kjentes ut som om noen tok meg på hodet.» Hun river av seg headsettet med en hånd som skjelver ørlite.
Emma skrur av spiritboksen, og da hører de noe fra etasjen over. Er det fottrinn? Hun griper armen til Magnus. De går mot trappegangen, på vei mot loftet.
«Hysj», sier André. En svak plystring høres i nærheten.
Line blir hvit i ansiktet, rygger bakover, støter nesten borti Emil da en grovbygd, eldre mann trer fram fra mørket. Håret er grått, nesten hvitt. Han er kledd i en gråblå, slitt jakke, og drar lett på det ene beinet.
«Hei», sier Emil. «Vi visste ikke at det var flere i bygget.»
Mannen smiler. Stemmen er hes når han svarer. «Hallo. Synes jeg hørte noen her, ja. Jeg er vaktmester, og går en runde i bygget hver kveld. Det hender uvedkommende tar seg inn.»
«Vi har lov til å være her altså», sier Emil.
Line puster lettet ut da hun forstår at skrittene og plystringen kom fra ham. «Er det stille ellers i bygget, da?»
«Stille er det jo aldri», svarer han og lar blikket gli utover korridoren bak dem, som om han ser noe langt borte. «Men alt virker greit nå.» Han snur seg mot dem igjen. «Hva holder dere på med, og hva har dere med dere?»
Emil har overtatt filmingen, og lar kameraet gå mens han forklarer at de er på spøkelsesjakt. Han forteller ivrig om hvordan apparatene fungerer.
«Hmm.» Vaktmesteren lener seg nærmere kameraet uten å blunke. «Har dere fått noen resultater da?»
«Navnet David dukket opp», svarer Emil.
«David», sier vaktmesteren. «Jeg kjenner en historie om en mann med det navnet. Han var pasient her, må ha vært på femti- eller sekstitallet. Foreldrene sendte ham hit for å kurere homofili. Selvsagt virket det ikke. En kveld kastet han seg ut fra en veranda i fjerde etasje. Døde momentant.»
Emil senker kameraet. Det er som om luften tykner rundt dem. Emma holder pusten et sekund for lenge, mens Line tar et lite, ustøtt skritt enda nærmere Emil. Til og med André, virker en tanke urolig. Tankene til Emil glir automatisk til oldefaren, og et øyeblikk står han helt stille, som om noe løsner dypt inni ham. Tenk om oldefaren hadde kjent David? Det får han aldri svar på.
Vaktmesteren smiler. Øynene gløder, som om han morer seg med å forsterke den uhyggelige stemningen.
Emil sjekker livechatten. Kommentarene tikker inn. Det er mange som følger sendingen. «Seerne lurer på om det ofte kommer folk inn her?»
Vaktmesteren vipper på hodet, som om han tenker seg om. «Det hender noen tar seg inn, mest ungdommer. Men de blir aldri lenge.» Han ler høyt. «Nei, her står jeg og prater», fortsetter han.
«Bor du i nærheten, eller?» spør Magnus.
«Jeg bor ikke langt unna», sier vaktmesteren.
En lav, sørgmodig jamring høres, og en iskald trekk smyger gjennom gangen. Emma grøsser.
«Det er sikkert vinden som lager lydene,» sier André, men høres ikke overbevist ut.
Vaktmesteren humrer lavt. «Dere får hygge dere videre. Jeg skal avslutte runden, og komme meg i seng.» Han vinker, og forsvinner ned trappa.
Emil lar kameraet følge ham ned trappa. «Vi har passert tre tusen likes», sier han og ser rett i kameraet. «Nå går vi til loftet. Ifølge ryktene foregår det noe der.»
Da de går opp trappa, stopper Emma brått. «Dere, stå helt stille. Hør hvor stille det har blitt.»
De blir stående å lytte til stillheten.
Alle skvetter da noe knirker, men det er bare Magnus som har tråkket på en løs planke. På loftdøra har noen sprayet med hvit maling: Gå videre på eget ansvar.
Luften er tykk av gammelt støv. Emil filmer rommet, sveiper over veggene, lyser inn i de mørke krokene og sier rolig: «Som dere ser, det er ingen her.»
Emma plasserer REM-poden midt på gulvet. Uten forvarsel begynner den å blinke rødt og blått samtidig.
«Her er det full aktivitet», sier Emil og ser inn i kameraet med oppsperrede øyne.
REM-poden begynner å ule, og Emma holder seg for ørene. Plutselig faller hun bakover.
«Hva skjer? Snubla du?» spør Magnus.
Emma retter seg opp. Ansiktet er blekt, og leppa skjelver. «Noen dytta meg! Var det en av dere?»
«Nei,» sier Emil. «Vi sto lenger bak. Jeg filma det. Vi kan se opptaket etterpå.»
De rigger opp spiritboksen. Emil setter seg på huk. «Er det noen her?» Det forblir stille. Emil spør igjen. Noe som ligner en barnelatter bryter gjennom. Så høres en mørk stemme. «Ja, Emma.»
Emma stivner, og klemmer hardt rundt hånda til Magnus. Emil sveiper hodelykta gjennom rommet. Det er ingen der. «Vil du si noe til Emma?» spør han.
«Gå!» Stemmen er lav, men helt tydelig.
Igjen knitrer spiritboksen, dypere denne gangen. «Emil. Oldefar.»
En kald klump strammer seg i magen til Emil. Dette er ubehagelig. Han hadde kun nevnt oldefaren da de gikk inn i bygget.
Stemmen fortsetter. «Hils Siri.»
Emil stopper helt opp. Det prikker i huden, og det føles som om luften har endret temperatur. Siri er moren hans, og ingen har nevnt henne i kveld. Lyset fra hodelykten hans danser svakt fordi hånden rister.
Alle hopper til da det banker i veggene.
«Det er bare de gamle rørene», sier Magnus. «Helt normalt i gamle bygg.»
«Kan vi gå ned igjen?» spør Emma lavt og trekker seg mot døra. Stemmen er sår. «Dessuten har jeg vondt i hodet. Det føles som om jeg må kaste opp.»
«Vi går tilbake til rommet hvor åndebrettet lå», sier Line.
Ingen sier noe mens de går ned trappa. Rommet er som de forlot det. Nesten.
«Den ene stolen er flyttet. Nå er den nærmere døra. Jeg er helt sikker. Jeg filmet den til og med.» Emil snakker lavt.
«Dere som følger med på sendingen. Er dere enige om at stolen sto annerledes tidligere i kveld?» spør Magnus.
Kommentarene strømmer inn: «Ja!», «Den sto lenger inne!», «Flytta seg!»
«Det er sikkert vaktmesteren som har gjort det», sier Line. «Kanskje han trengte en hvil i løpet av runden.»
En trekk feier gjennom rommet. Over dem høres et smell. Hodelykta til Emma slukner, og Lines gløder så vidt. Begge jentene hyler. Emmas ansikt har mistet all farge.
Skrittene dunker mot betonggulvet, da de springer ut av rommet og ned til første etasje.
Livechatten eksploderer. «Seerne vil at vi går ned i kjelleren», sier Magnus håpefullt og møter de andres blikk.
«Vi nevnte den i introen», mumler Emil og ser ned. «Seerne vil det. Kanskje… kanskje vi skylder dem det…» Han ser opp. «Skal vi det? Eller… har vi fått nok?»
Ingen svarer. Emma blunker flere ganger, men så nikker hun langsomt. «Vi går ned.»
André bytter batterier i hodelyktene, så går de ned trappa. Kjelleren er enda mørkere enn korridorene oppe. Det er helt stille. Lukta er tung, syrlig og rå. Spindelvevet henger som lange tråder fra taket, og dirrer i lyset fra lyktene.
Line går fremst. Plutselig rykker hun til. «Slutt da. Seriøst.» Stemmen er skarp, nesten irritert.
«Hæ?» sier Emil som går bak henne.
Hun snur seg brått. Øynene er mørke og skremte. «Dro du meg i håret?» Hun tar seg bak i hestehalen, så slukner hodelykten hennes.
«Jeg har ikke rørt deg.»
Sekunder etter slukner også lyktene til Emil og Magnus, én etter én. De finner fram lommelyktene, men de virker ikke.
«Hva faen…» Emil ser på mobilen. Bildet flimrer, så går skjermen i svart. Mobilen er død. «Nå blir det ikke mer film…powerbankene er også tomme for strøm.»
Nå har de kun hodelykten til Emma.
«Da sier vi vel at det holder for i natt.» André snur seg famlende mot trappegangen. Noe skraper mot veggen. De går med raske skritt opp, og ut av bygget.
Emma finner nøkkelen og låser bak dem. Så krysser de tunet og går inn i administrasjonsbygget. Rett før døra slår igjen bak dem, snur Emma seg brått.
«Jeg synes jeg hørte skritt bak oss, i grusen.» Magnus blir stående å se, men ser ingen ting. Han låser døra.
Gjennom vinduet ser de over til mentalsykehuset. I mørket ligner det en eneste stor, sort skygge. Emma legger seg tett inntil Magnus i soveposen. André ligger våken med øynene mot taket. Idet han snur seg over på siden, synes han å ane et lys i ett av vinduene der borte. Bare et svakt glimt, så er det borte igjen. Var det et billys? Eller noe annet? Han sier ingenting.
Neste morgen siver sollyset gjennom vinduet. Line slår brått opp øynene og blir liggende og stirre i taket. De andre sover fortsatt. Alt føles annerledes nå. Rommet er stille og fylt med dagslys. Natten virker uvirkelig. Som om noe av det aldri skjedde. Sannsynligvis hadde de nok bare skremt hverandre, og overreagert. Hun setter seg opp og gnir seg i ansiktet. Men kjenner likevel en svak uro, noe hun ikke får helt tak i.
Snart våkner resten av gjengen. De er slitne og tause. Natten henger fortsatt i kroppen. Emma lager en kopp pulverkaffe. Hun stirrer ned i den gråbrune væsken.
Emil åpner pc’en. «Jeg har lastet over opptakene, og skal sjekke raskt gjennom før vi drar. Kanskje vi fanget noe fett.»
Snart blafrer gårsdagens bilder over skjermen: gangen, loftet, rommet med åndebrettet. De ser Emma falle, ingen er i nærheten av henne.
«Jeg må ha snublet i noe... det var jo mørkt», sier hun. Stemmen er fast, som om hun prøver å overbevise seg selv om at det var det som skjedde.
De hører stemmen på spiritboksen nevne Emma, og oldefaren til Emil.
«Det var sikkert en radiosending som slo gjennom», sier Line.
De andre sier ingenting. Emil spoler videre.
I sidesynet ser han Jonathan passere vinduet ute på tunet. «Vi går ut og snakker med Jonathan.»
Ute er luften klar og mild. Styreren står og røyker. Han hilser vennlig.
«Vi har opplevd noen... rare ting i natt», sier André. Han forteller om stemmene, stolen og om vaktmesteren som gikk inspeksjonsrunde.
Jonathan blir stille. Trekker et langt drag av røyken. «Vaktmesteren?» Han rister sakte på hodet. «Det er ingen vaktmester her. Det er jeg som tar meg av alt sånt.»
Emma sparker urolig med foten i bakken. «Men... kan det ha vært noen som har lurt seg inn?» spør hun. Så lyser hun opp. «Vi har det på film. Vis ham det, Emil.»
Emil henter pc’en og spoler til riktig scene. «Nå kommer han snart.» Emil peker mot skjermen og ler lavt. «Vi skvatt skikkelig da han plutselig kom opp trappa.»
Men skjermen viser bare dem selv.
Line rynker pannen. «Men han sto jo der. Vi snakka med ham, og du filma ham jo.»
Emil spoler tilbake, og trykker på play. Og da hører de det, eller rettere sagt, de hører det ikke.
«Vi hører heller ikke stemmen hans», hvisker Emma.
På opptaket virker det som om de snakker med seg selv. Stillheten mellom replikkene er tykk som bly.
Jonathan stirrer på skjermen, så trekker han pusten dypt. «Jeg tror egentlig ikke på sånt.» Han legger armene i kors. «Men... det var en historie jeg hørte en gang…»
Emil holder hardt rundt pc’en, hånda skjelver.
«Det var en pasient her, for veldig mange år siden. Han var... stabil, som de kalte det. Ikke frisk nok til å reise hjem, behandlingen hjalp ikke, men han var pålitelig, og godt likt av alle.»
Jonathan trekker pusten før han fortsetter. «Han fikk en slags jobb. Gikk ærender, holdt orden. Personalet kalte ham bare vaktmesteren.»
Han trekker hånda gjennom håret, som om han angrer på at han begynte å snakke. Så lar han blikket gli tilbake til dem. «Han het David.»
Foran dem, fra mentalsykehuset, kommer noe som likner en hes latter.
