Mord på Krimfestivalen

Novelle av Anne Lise A. Johannessen | @copyrigt 2022

Silje synker ned i togsetet, samler det lange, gylne håret i en strikk og stirrer på den skifergrå himmelen. Krimfestivalen, arrangert av det store forlaget Ramm, samler landets største forfattere. Silje gleder seg. Hun finner fram festivalmagasinet. Årets store navn er Henrik Svinmark med "Tomatmorderen", en bok som knuste bestselgerlistene før den nådde butikkene. Silje elsket den og nå gleder hun seg til å høre forfatteren fortelle om boka på festivalen.

Tomatmorderen handler om forfatteren Axel, som reiser til Rhodos i forbindelse med researcharbeid. Han vil studere en tomatplantasje. På gården merkes spenninger, og arbeiderne unngår ham. Noen dager senere får han kontakt med Pierre, en av de unge arbeiderne. Pierre forteller lavt om ekteparet som eide plantasjen. En natt ble de brutalt drept.

«Helt ut av det blå liksom. Ingen skjønte hvorfor, ikke politiet heller.» Pierre ser seg rundt, senker stemmen til en hvisking. «Tilslutt arresterte de ekteparets sønn. Det var et bestillingsmord, fordi sønnen hadde lyst på gården, og foreldrene ville ikke overdra den.»

Axel dro hjem og skrev ferdig manuset.

Boka ble en kritikersuksess, og Svinmark valgte Ramm forlag. Plottet var spennende, og løsningen overraskende. Forlaget ba folk merke seg navnet Svinmark, årets store debutant. Flere oppfølgere ville garantert komme i årene framover.

Silje lukker magasinet, og fikler med mobilen før hun lukker øynene. Tankene glir vekk fra medpassasjerenes summende stemmer og over til Magnar Breksæter. Han har skrevet boka Olivenmorderen. Den ble refusert av forlagene, og derfor ga han ut boka selv. Salgstallene ble ikke som han hadde håpet.

Breksæters historie foregår på Kreta, hvor han opplever en tragedie på nært hold. Et ungt par dør i en bilulykke, et drap. Gutten jobbet på familiens olivenplantasje og hadde fått tilbud av den aldrende faren om å overta driften, noe den eldre broren mislikte sterkt. Det var han som tuklet med bremsene.

Onde tunger vil ha det til at Breksæter har plagiert «Tomatmorderen.» Noe han sterkt benekter i media. Han hevder Svinmark har ødelagt karrieren hans. Silje rynker på den fregnete nesen. Det kan ikke stemme. Hun har lest begge bøkene. Enkelte likheter la hun merke til, men historiene var absolutt ulike. Hun slår opp i magasinet igjen, og studerer programmet. Breksæter står ikke der. Synd. Det ville vært interessant å få hørt mer om hans forfatterskap, og hva som inspirerte ham til å skrive boka.

Den mekaniske stemmen på togets høyttalersystem informerer om at de er framme i Oslo. Hun rasker med seg den svarte bagen, og haster ut av toget. Med mobilen navigerer hun seg fram til hotellet.

Er det ikke noe kjent med mannen foran i køen? Hun tyvlytter til samtalen. Han er tydeligvis ikke fornøyd med rommet sitt.

Silje går ut av heisen i fjerde etasje. Det lukter rengjøringsmidler og popcorn. Hun tar fram nøkkelkortet og finner fram til rom 410, et standard enkeltrom. Frisk luft strømmer inn da hun åpner vinduet. Hun ser fascinert på trikkene som suser forbi. Plutselig får hun øye på en kjent skikkelse, kranglefanten fra innsjekkinga. Han går med raske skritt der nede på fortauet, før han skrår over gata og forsvinner inn i et smug. Kanskje han skal på festivalen? Silje strekker seg, og tar en slurk av brusflaska hun hadde med i bagen, før hun griper jakka og går for å få med seg første programpost.

En halv time senere står hun utenfor døra hos Ramm forlag. Inne er det varmt og fullt av mennesker. Hun har flaks og finner et ledig sete rett foran scenen. Tom Goodwill står klar på scenen. Han presenterer årets bokbader, Sandra Sukkerklump, som er godt kjent fra media. Så er det i gang. Først ut er Gunvald Veum og Vibeke Bjerkli. Deretter kommer Sigrid Spurvehaug og Line Fagervik. Flere bokbad kommer fortløpende. Silje kjøper flere bøker og sikrer seg personlige hilsener.

Sliten og full av inntrykk drar Silje tilbake til hotellet. I morgen kommer Svinmark, hun må være tidlig ute. Utenfor møter hun en mann med lue og solbriller. Han virker kjent, men hun klarer ikke plassere ham. Kan det være bestselgerforfatter Nesegrus? Hun er usikker.

Det er mørkt og kjølig. Silje er ikke mørkredd til vanlig, men i dag kjenner hun en ubehagelig følelse. Heldigvis er det ikke mange minuttene til hotellet.

Silje våkner brått av en pipelyd. Det er bare mobilalarmen. Hun dusjer raskt, kler seg i favorittjeansen og en blå genser. Hun er sent ute, og må nøye seg med en plass bakerst. Heldigvis henger det store skjermer i lokalet, så hun går ikke glipp av noe.

Så kommer endelig Henrik Svinmark. Han setter seg godt til rette på scenen. Det korte, nesten svarte håret glinser, og står til alle kanter som om han har stått rett opp av senga. Applausen gir seg ikke før Svinmark sier «Takk, det holder.» Han svarer godt for seg, både om boka og seg selv. Latter og applaus bryter spontant ut i salen. Avslutningsvis tar Sukkerklump opp plagiatbeskyldningene mot Breksæter.

«Jeg har selv lest boka hans», sier han mens han ser utover publikum, og kremter lett for å fortsette.

Plutselig blir hele bygget mørklagt. Det er ikke mulig å se noen ting. Man hører Svinmark utbryte: «Au! Hva faen gjør du?» Deretter lyder et brak, før man hører lyden av løpende føtter og en dør som slår igjen. Noen prøver å lyse med mobilen, men det blir ikke nok lys for å få sammenhengen.

Så kommer lyset på igjen, og avslører at Svinmark ligger urørlig på scenen. Goodwill springer bort og starter hjertekompresjoner, mens han roper at noen må ringe ambulanse.

Publikum snakker nervøst i munnen på hverandre. Stemmen til bokblogger Marianne overdøver alle de andre. «Er han død?» Hun tar bilder med Ipaden, og dokumenterer det hele på bloggen.

Silje sitter sjokkert bak. Skjermene er nå mørke, men når hun reiser seg ser hun en dam av blod på scenen. Det er sikkert tomatketchup, tenker hun. Kult krimstunt fra forlaget, men likevel ganske drøyt.

Politimennene Jan-Robust Salte og Bjørn Worst er på festivalen, og springer opp på scenen. Worst har allerede ringt 113, og Salte forsøker å presse på såret på halsen til Svinmark. Blodet fortsetter å pumpe ut. Hjertekompresjonene har ingen effekt, og Goodwill setter seg, med hodet i hendene. Kroppen hans rister.

«Lås dørene», roper Worst. «Ikke slipp inn andre enn ambulansefolkene, og ikke slipp ut noen. Det har skjedd et mord. Dette skal jeg ta med på Åsted Oslo.»

«Hva kan mordvåpenet være, og hva i alle dager er motivet», sier Salte.

Ambulansen legger Svinmark på en båre og forsvinner ut med ham. Snart  kommer flere politifolk, og en krimtekniker. Worst og Salte begynner å avhøre folk.

Silje snakker med Salte. «Jeg la ikke merke til noe uvanlig.» Hun skjelver og forklarer at hun er redd for at morderen fortsatt er i lokalet.

«Gjerningspersonen har nok forlatt lokalet.» Salte gir henne et visittkort, og ber henne ringe med en gang om hun kommer på noe. Nå er hun fri til å gå.

Hun springer til hotellet, mens hjertet banker. Hun ser seg stadig bakover. I resepsjonen møter hun igjen på den brysomme mannen hun ikke klarer å kjenne igjen. Han diskuterer med resepsjonisten. Han vil sjekke ut siden resten av festivalen er avlyst, og vil ha tilbake pengene.

Silje skynder seg opp på rommet og låser døren raskt etter seg. Hun legger seg på senga, rystet og utmattet. Hun klarer ikke slippe tanken på hvem mannen hun stadig ser er.

Når hun sjekker ut dagen etter, spør hun resepsjonisten.

 «Åh, vet du ikke det?» Øynene til den unge resepsjonisten lyser ertende, og et lite smil kommer til syne i munnviken. «Det er jo forfatter Magne Breksæter, han som har skrevet Olivenmorderen, vet du?»

Selvfølgelig, nå kommer hun på det. I løpet av togturen hjem, ringer hun Salte og forteller om det. Han takker for opplysningen. Det er flere som har lagt merke til ham der, og at han var forsvunnet når de avhørte publikum.  

Noen dager senere leser Silje i Hverdagsnettmagasnet, det nye trendy litteraturmagasinet. På side åtte trekkes øynene mot en interessant overskrift: Mord på krimfestivalen. Hun leser artikkelen med interesse. Henrik Svinmark var tilstede ved Krimfestivalen i Oslo i helgen. Utfallet ble tragisk. Han ble drept på scenen, står det. Magne Breksæter er også nevnt. Han var en av de mistenkte, men nektet blankt. Det var ingen bevis som pekte i hans retning.  

«Jeg er uskyldig», påsto han hardnakket. Han innrømmet å ha vært på festivalen kledd i lue og solbriller. «Jeg var der som publikum for å høre på Svinmark. Da strømmen gikk ble jeg så redd at jeg sprang ut av lokalet, og rett ned til hotellet for å sjekke ut.» Politiet hadde kontrollert, og han var ikke lenger mistenkt.

Silje rynker øynene, og trekker leppene sammen til en strek. Hvorfor ble Svinmark drept, og hvem var det som gjorde det? Får vi noen gang vite det?

EPILOG:

Goodwill sitter på det store, fine kontoret sitt. De kalde, blå veggene føles beroligende. Lyset siver inn det store vinduet, og utenfor kontoret er alt endelig som før, både ansatte og media har falt til ro.

Han studerer salgstallene, og ser at kurvene går bratt oppover. Etter at Svinmark ble drept, solgte Tomatmorderen mer enn noen gang. Et nytt opplag ble trykt opp, og raskt solgt ut. Neste år vil de publisere bok nummer to i serien, som etter hvert skal bli en trilogi. Manusene var ferdigskrevet, og Ramm har sikret seg rettighetene.

Goodwill ler høyt. Han tenker på den berømte hagefesten hos Bokhaug i fjor høst. Salgssjefen hadde drukket for mye, og slengt med leppa. Han skrøt av at Svinmark hadde vært i flere møter hos dem, og hadde planlagt å bytte forlag. Det hadde gjort Goodwill stresset. Han likte ikke at andre forsynte seg i forfatterstallen deres.

Balansen er gjenopprettet. Å sikre rettighetene til Svinmarks manus var enkelt. Svinmarks eneste pårørende, broren Per, er gift med en politiker og har to mindreårige barn. Goodwill trengte bare å vifte med noen bilder han tok tidligere i år. Pers store frykt var at kona skulle få greie på det hete forholdet han hadde med en ung og yppig blondine, en såkalt rosablogger, bildene overlot ingenting til fantasien.

Den siste måneden har Ramm også sikret seg rettighetene til Olivenmorderen. Breksæter var observert langt fra scenen rett før lyset gikk. Det var ikke mulig at han kunne ha gjort det. En kveld hadde Goodwill ringt og invitert på øl. Breksæter hadde villig signert kontrakten. 

Nå er inntektene til Ramm sikret for en lang stund framover. Goodwill ler rått. Det har han sørget for. Han føler seg lur som kom på idéen. Tidsuret han benyttet på sikringen ligger på bunnen av Oslofjorden, sammen med den gamle jaktkniven til bestefaren. Politiet har henlagt saken.

I år skal Goodwill invitere kollegaene til en skikkelig sommerfest. Det har han sannelig fortjent!